- med skråblikk på kredittfaget Her får du redaktørens seriøse og humørfylte (og noen ganger kanskje litt småfrustrerte) betraktninger rundt det som rører seg i kredittfaget, alltid servert ”strait from the (credit)heart”.
For en tid tilbake ble det flagget fra kredittsjefshold at man, på prinsipielt grunnlag, ville nekte å selge på kreditt til norske avdelinger av utenlandske selskaper (NUF). For så vidt et greit standpunkt, men mange av oss er vel tross alt i en såpass konkurranseutsatt situasjon at vi ikke (i hvert fall ikke i utgangspunktet) kan koste på oss å ri for mange kjepphester med hensyn til å nekte salg på kreditt til verken selskaper som er registrert som NUF eller andre. Dette er jo kredittsjefens evige dilemma; at man må ri to hester samtidig: å bidra til mer (lønnsomt) salg samtidig som man holder øye med risikoen. Nå kredittrates jo heldigvis mange selskaper men i tillegg er det også et stort marked som ikke rates og de fleste av disse aktørene er betalingsdyktige. Det er på grunn av mangel på offentlig regnskapsinformasjon de ikke rates. Bank/finans/forsikringsselskaper og organisasjoner rates for eksempel ikke, heller ikke selskaper registrert som NUF eller KS. Hva gjør man da, i en situasjon med en potensielt interessant kunde som ikke er ratet ? Egentlig ikke noe annet enn det vanlige, nemlig å vurdere alt man kan finne av ekstern og intern kredittrelatert informasjon om vedkommende og så, etter en helhetsvurdering, ta en beslutning etter beste skjønn og overbevisning (men altså uten å lene seg på ratingen). Å be om handelsreferanser kan være smart. Kredittsikring er det vel også noe mer nærliggende å vurdere muligheten av. 31.01.06
| First | Previous | Next | Last |