Sergel we care
Credit News
Nyheter og faginformasjon om praktisk økonomi og pengestrøm
Dato: 25.04.2024
Foto: Espen Munch, Head of Bid Management, Kredinor.

Benchmarking – Espen Munch i Kredinor

- Artikkelen er et referat fra Espen Munch sitt foredrag på Kredinors Energiseminaret 2015

Noen bransjeaktører har spesialisert seg på skreddersøm og utvikling mot spesifikke bransjer og har gjennom spesialisering skaffet seg attraktiv spisskompetanse. Dette gjelder for eksempel treningssentre, egenandeler i helsevesenet, eller som vi i Kredinor har gjort; spesialisert oss på energibransjen. I løpende statusmøter avstemmes forholdet mellom mål, som gjerne er satt opp i form av KPI’ er eller måltall, mot resultatene som er levert i samme periode. Enkelte oppdragsgivere, og da spesielt større oppdragsgivere i finanssektoren, foretar i tillegg «benchmarking» som mange snakker om, men som kanskje ikke alle helt kjenner innholdet av. Enkelt sagt er benchmarking en prestasjonsorientert arbeidsmetodikk med stor sannsynlighet for å gå på en smell. For dette er ikke helt enkelt. I hovedsak benchmarkes det i 4 perspektiver: De sammenligner seg med sammenlignbare enheter i samme konsern, som for eksempel mellom avdelinger, for å se hvem som trekker totalresultatet opp eller ned.

De sammenligner egne resultater mot konkurrenter i samme bransje; for eksempel gjennom avtaler kommuner mellom; eller energiverk seg mellom for den saks skyld. De måler seg mot de beste i bransjen for å forsøke å oppnå «best practice», Og de sammenligner sin måte å gjøre ting på mot andre generelt rett og slett for å få flere perspektiver. Og det er vel og bra. De av våre oppdragsgivere som benchmarker ønsker å sammenligne de resultatene vi klarer å levere mot ideelt sett tilsvarende resultater fra en konkurrent av oss. Men det er ikke helt enkelt. For hvordan kan man være sikker på at sammenligningen er basert på identisk tallmateriell?

La oss ta løsningsgrad eller tilbakeført kapital som eksempel. To inkassobyråer har innkrevet 80 av 100 kroner fra skyldnere i en gitt periode. Greit, - det er kanskje ikke så mye, men det er i hvert fall tall som er lette å regne med . Den ene har bare rapportert inn avsluttede saker, mens den andre i tillegg har tatt med delbetaling på saker med nedbetalingsordning. Den ene har en avtalt dekningsrekkefølge om at hovedkravet skal dekkes inn først ved en delbetaling, mens den andre har avtalt at utlagte rettsgebyr skal dekkes før hovedkravet. Den ene trekker ut krav der det er åpnet konkurs kort tid etter overføring til inkasso. Den andre ikke; – med den konsekvens at grunnlaget for å beregne løsningsgrad blir dårligere. Den ene har lagt til grunn saker mottatt til inkasso med start på Betalingsoppfordring i mars, den andre saker som ble mottatt til før-inkasso i slutten av februar og som ble til en inkassosak i mars – i tillegg til saker registrert med Betalingsoppfordring i mars.

Begge har altså fått like mye penger fra skyldner og sånn sett egentlig gjort like god jobb. Men hvis ikke avtalene er identiske, og ikke begge byråene evner å rapportere identisk, vil resultatet bli feil. Og det er ikke på noen måte nødvendigvis fordi inkassobyråene forsøker å jukse i sammenligningen. I hvilken grad inkassator i det hele tatt har systemer som muliggjør rett rapportering, er et helt essensielt premiss. Det er altså først med forutsetning om at begge byråene rapporterer helt identiske data at det er mulig å ha grunnlag for benchmarking. Og det krever at avtalene gjennomgående er helt like, - noe de sjelden er. Og at knutepunktet for å sammenstille datagrunnlaget er hos en oppdragsgiver som har fullt ut kompetanse til dette – noe de sjelden har. I tillegg krever det at inkassobyråene sammen setter seg ned og forklarer hvordan de hver for seg tenker, regner og rapporterer – noe de sjelden vil. Eller mest fordi de de antakelig ikke gjennomgående har et veldig bevisst forhold til det, egentlig. For benchmarking er ikke så utbredt som man kanskje skulle tro. I årsberetningen vår for 2014 er vi i Kredinor stolte over at hele 1.714 medlemsbedrifter har tillit til at vi forvalter deres porteføljer på aller beste måte. For å finne ut hvor mange av disse som benchmarker leverandører som oss, har jeg gått på manuell varetelling og spurt hver eneste kundeansvarlig i Kredinor og notert svaret fra hver og en av dem. Det kan kanskje virke som en langdryg øvelse, men det var faktisk ganske fort gjort. Fordi mange umiddelbart svarte at de ikke har noen i det hele tatt. Men en del har, og svaret er at pr. april 2015 er det 14 selskaper, eller 14 konsern som har flere datterselskaper eller produkter i sin portefølje, som benchmarker porteføljen sin.

Når jeg deretter sjekket status for hver av disse 14 innrømmer jeg at jeg ble litt overrasket. For flere av de som har flere leverandører benchmarker ikke direkte resultater på sammenlignbare porteføljer; - de bare bruker flere leverandører! På forskjellige produktområder som ikke er sammenlignbare. Hvorfor gjør de nå det når de ikke kan ta ut en benchmarkgevinst? Det har jeg faktisk ikke noe godt svar på. Flere av de samme 14 har imidlertid varslet at de har avtalefestet at vi skal levere benchmarkrapporter, men at de har ikke kommet i gang enda. Det skulle ikke forundre meg om årsaken til det er fordi det er kjempevanskelig å finne ut akkurat hvordan det må gjøres for at det skal bli helt riktig. Antallet som reelt sett benchmarker er 4. Av dem er 3 banker eller finansieringsselskap som har spisskompetanse innen avansert analyse. De forteller at de har brukt inntil 2 år for å bygge en god modell for benchmarking. Selv bruker vi i Kredinor benchmarking i stor grad internt, og da først og fremst for å finne ut hva som funker best i vår evige søken etter å få størst og raskest oppgjør for våre kunders fordringer hver eneste dag. Nå er energiverkene litt spesielle siden vi ikke er i tvil om hva som er best for eksempelvis effektiv inndriving av krav med stengerett, men for usikrede pengekrav, som opphørsregninger der det ikke er mulig å sanksjonere på en bestemt måte, bruker vi gjerne det vi kaller en Champion / Challenger-modell. Der legger vi inn for eksempel 95 % av porteføljen i det løpet vi har erfaring med vil fungere best, og 5 % i det løpet vi tror kanskje kan gi et resultat som er enda bedre – uten å være helt sikre. Når vi så teller opp resultatene og er sikre, forandrer vi den meningen vi hadde fra før til den vi har nå, og finner en ny 5 % vi kan trekke i tvil. Og sånn går no dagan, som de sier nordpå. Espen Munch, Head of Bid Management, Kredinor.

24.06.15
Personvernerklæring for Credit News NUF
Redaktør Owe Rud - www.creditnews.no - Copyright © 2024 Credit News
Org.nr.: 988 295 515 MVA